"The Irresistable Revolution"

Basil the Great: "When someone strips a man of his clothes, we call him a thief. And one who might clothe the naked and does not - should not he be given the same name? The bread in your cupboard belongs to the hungry; the coat in your wardrobe belongs to the naked; the shoes you let rot belong to the barefoot; the money in your vaults belong to the destitute."

Dorothy Day: "If you have two coats, one of them belongs to the poor."

Johannes Døperen: "Den som har to kjortler, skal dele med den som ikke har noen, og den som har mat, skal gjøre det samme." (Luk 3,11)

Dette er ikke ment billedlig. Johannes mente det han sa. Det er for å tolkes bokstavelig. Dette er for å leves.

"The best thing to do with the best things in life is to give them away."

"Mother Teresa was one of those people who sacrificed great privilege because she encountered such great need. People often ask me what Mother Teresa was like. Sometimes it's like they wonder if she glowed in the dark or had a halo. She was short, wrinkled, and precious, maybe even a little ornery, like a beautiful, wise old granny. But there is one thing I will never forget - her feet. Her feet were deformed. Each morning in Mass, I would stare at them. I wondered if she had contracted leprosy. But I wasn't going to ask, of course. "Hey Mother, what's wrong with your feet?" One day a sister said to us, "Have you noticed her feet?" We nodded, curious. She said, "Her feet are deformed because we get just enough donated shoes for everyone, and Mother does not want anyone to get stuck with the worst pair, so she digs through and finds them. And years of doing that have deformed her feet." Years of loving her neighbor as herself deformed her feet.
This is the kind of fasting that creates the divine longing for justice, where our feet become deformed by a love that places our neighbors above ourselves."

"If you're wondering whether you'll be safe, just look at what they did to Jesus and those who followed him. There are safer ways to live than by being a christian. And there are cooler ways to live than by trying to follow the gospel. But look on the bright side, if you end up in jail, historically, you will be in very good company. Jail has always been an important place for christians. In eras of injustice, it becomes the christians home. So live real good, and get beat up real bad. Dance until they kill you, and then we'll dance some more. That's how things seem to work."

"James was imprisoned and was set to be executed. Before his execution, he spoke to his executioner about God's love and grace. The executioner was so deeply moved that he asked for forgiveness and surrendered his life to Christ. James forgave him, and they embraced. Then he and the executioner were killed together."

"If the devil can't steal your soul, he'll just keep you busy doing meaningless church work."

Dietrich Bonhoeffer: "The person who loves their dream of community will destroy community even if their intentions are ever so earnest, but the person who loves those around them will create community."

Augustin: "The church is a whore, but she's my mother."

"The church is like Noah's ark. It stinks, but if you get out of it, you'll drown. We are the church. If she were perfect, we'd mess her up as soon as she joined."

"Stop complaining on what's wrong with the church you see, and start becoming the church you dream of!"

Back for good?

Da er jeg landet trygt i hjemlandet. Sekken, "Trofast", fullførte løpet og holdt helt til mål, og skal nå ha en hvilesesong, før hullene blir sydd igjen i vekstsesongen. Hjemlengselen er lagt på hylla, og jeg begynner allerede å bli vandt til å bli irritert hvis ikke maten kommer på tiden eller noen møter opp akkurat når vi avtalte. Luksusen og komforten føles godt, og jeg vil ikke med det første forlate den. Om jeg er tilbake for godt, vet jeg ikke. Men en ting vet jeg, og det er at jeg må begynne i mitt Jerusalem. Hvis jeg klarer å være frimodig med mine ikke-kristne venner hjemme, da klarer jeg det ute. Og det jeg ikke klarer å få til av gode vaner hjemme, stille tid med Gud, Bibel osv, det kommer jeg sannsynligvis til å ha problemer med ute når misjonærtilværelsen blir rutine.

Jeg tror vi har verdens beste menighet. Og hadde jeg ikke vært fornøyd, så ville jeg aldri ha blitt! Og potensialet er enormt! En levende menighet som tenker mer og mer på å leve nærmere den første kristne menighet, som er fokuserte på å nå ut. En kultur og et språk vi kjenner! Venner som er klare for å nå ut! Alt ligger til rette for at vi kan nå folk på Bryne med evangeliet.

Så reisene mine er lagt litt på hylla...tror jeg. Men alt kan skje. Og med reisene tror jeg også denne bloggen blir lagt på hylla, inntil "Trofast" er lappet og klar, og Gud driver meg ut; eller eventyrlysten blir for sterk til å bli værende. Så takk for at dere har følgt meg, og mye av Guds fred til dere!

Zambia-Zimbabwe-Soer-Afrika

Ikke noe annet enn kristen!

Malawi og Zambia var paa mange maater de "kristneste" landene jeg noen gang har vaert i. Butikker hadde navn som "Amazing Grace Supermarket" og "God Provides Grocery". Alle gaar til kirken! Og det handler mer om hvilken kirke du hoerer til enn om du foelger Jesus, og dette ble etter hvert en stor frustrasjon for meg.

Et av de foerste spoersmaalene folk stiller er "What church do you belong to?" Og jeg nekter aa si at jeg gaar til en Luthersk kirke, eller er "Lutheraner", ikke fordi jeg misliker Luther, for det gjoer jeg ikke. Tvert imot syns jeg han var en riktig saa god kar, og radikal som faa. Men Luther var tydelig paa at vi ikke skulle kalle oss etter folk, og likevel ender vi opp med aa kalle oss "lutheranere". Det er idiotisk.

Som Paulus sier i 1. Kor 1; "Jeg sikter til dette at noen av dere sier: 'Jeg holder meg til Paulus', mens andre sier 'til Apollos', 'til Kefas' eller 'til Kristus'. Er da Kristus blitt delt? Var det kanskje Paulus som ble korsfestet for dere? Eller ble dere doept til Paulus' navn?"

Paa samme maate er vi ikke pinsevenner, metodister, frikirkelige. Vi er kristne! For vaar forpliktelse og identitet er i Jesus Kristus, og ikke noen andre. Vi er alle enige om at daap er viktig, og om det er litt forskjellige tanker om det, saa er vi likevel broedre og soestre, for det er ikke et frelsesspoersmaal. Vi er alle venner av pinsen, og vi mener alle at tro er viktig for aa bli frelst.

Naar Jesus ber sin yppersteprestlige boenn i Johannes 17, saa ber han om at vi skal vaere ett, slik som Jesus og Far er ett; og det er fillen meg rimelig mye "ett". Der er det ikke splittelse eller uenighet, og Jesus vil at de kristne paa jord skal vaere like mye ett som de.

Saa samtalene med de lokale ble som regel saann:

Generell kristen afrikaner: - What church do you belong to?
Torstein: - Oh. I am a christian.
Generell kristen afrikaner: - Oh, what kind of christian?
Torstein: - No, not a "kind" of christian, just a christian. I belong to the family of God, where all christians are brothers and sisters, because we are all part of Gods family.
Generell kristen afrikaner: - Oh, I've never heard of that church.

Evangelist paa buss

Da jeg kom inn i Zambia og bestilte buss til Lusaka, hovedstaden, saa kom en evangelist med briller paa nesen og Bibel i haanden, og hadde en 45-minutters tale/bibelstudie...I BUSSEN! Han hadde talestemmen paa plass, og istedet for drittslenging fra passasjerene, hoertes baade ett og to "Amen", og flere nikket i enighet til det han sa. Og etter han var ferdig, skjedde noe forunderlig. Han tok opp en kollekt der og da; paa en normal verdslig buss; OG FOLK GA! Og jeg forestilte meg om en kar hadde gaatt inn i en buss i Norge og begynt aa tale, hva slags reaksjon han hadde faatt. I stedet for aa sende filmer paa TV-en paa bussen, sendte de gospel-sanger, med soleklart budskap om Jesus. Er det mulig?

Syvendedagsadventist og apostoliker

I Zambia moette jeg en kar som kom fra en syvendedags adventist-kirke. Han var veldig opptatt av at sabbaten skulle vaere paa loerdagen, derav "syvendedags-adventist". "Det kan godt vaere", sa jeg ",men er det det du sitter igjen med av Jesu undervisning saa tror jeg du har mistet poenget." Senere paa turen moette jeg en mann som hoerte til en apostolsk kirke, og sa stolt at kirken hans tillot kristne aa ha flere koner.

I Zambia moette jeg ogsaa en dame fra USA som var paa tur for aa adoptere sitt 20.de og 21.ste barn. Den ene jenta var funnet paa en soeppelplass, forlatt av moren som ikke ville ha henne, etterlatt til aa doe. Den andre jenta hadde en 15-aar gammel mor som hadde i aarevis blitt voldtatt av sin far, og til slutt ble hun gravid. Moren ville ikke ha ungen, og ingen ville adoptere en "incest-unge", utenom denne amerikanske damen.
"Jeg kan ikke forandre verden, men jeg kan forandre verden for en person om gangen", sa den nybakte moren, og kalte det nye barnet sitt for "Hope"

Victoria Falls

Paa grensen mellom Zambia og Zimbabwe ligger "the seventh natural wonder of the world", de enorme Victoriafallene, som foerst ble oppdaget av den kristne oppdageren David Livingstone. Og for et underverk det er. Gud bestemte at langt ut i Africas villmark ville han plassere en foss, saa stor, saa overveldende mektig og ruvende at risikoen var stor for at folk ville tilbe skapelsen mer enn skaperen. Og i flere hundre aar var det nettopp det som skjedde. For fossen er fantastisk! Stoerre enn Niagarafallene, 65 meter i lengde og over 5 millioner liter vann i sekundet gaar over kanten; og bare spruten av vannet kan ses over en mil borte. Og rett foran fossen gaar det en bro som foerer deg ansikt til ansikt med den mektige fossen, og da vannspruten omringer deg saa en ikke kan se haanden fremfor ansiktet, er bruset av fallene nok til aa faa enhver ateist til aa staa i beundring. Det er ikke millioner av aar, men et ord fra Guds munn som har skapt det, og det gjoer det hele enda mer imponerende.

Zimbabwe

Og fra fossen var jeg plutselig inne i Zimbabwe, et av de landene som er mest i medias soekelys for oeyeblikket paa grunn av en leder som verden stiller seg svaert skeptisk til; Mugabe. Han er blitt over 80 aar naa, og de fleste jeg traff hater ham, og hadde glatt gitt livet sitt for aa ta hans. Det virker som om han egenhendig oedelegger sin egen nasjon, da han tvinger alle hvite boender til aa overgi farmene sine, for saa aa dele landet ut til resten av befolkningen. Og paa den maaten tar han knekken paa hovedinntekstkilden til Zimbabwe.

Skal du veksle penger paa lovlig vis, maa du veksle i banken, som da gir deg 250 Zimbabwe dollar for 1 US dollar. Bruker du den kursen saa vil en cola koste 250 kroner, et lite loffbroed 140 kroner og en kopp kaffe 450 kroner! Det eneste alternativ er aa veksle paa svartemarkedet, som er ulovlig selv om alle gjoer det. Risikoen er at du kan faa falske penger dersom du veksler paa gaten. Men en enda stoerre risiko er at politiet noen ganger proever aa lure deg til aa veksle penger for saa aa arrestere deg. Kursen du faar paa gaten er rundt 25000 Zim dollar for 1 US. Det vil si 100 ganger bedre enn i banken.

Landet er sterkt preget av en elendig oekonomisk situasjon med en inflasjon paa 2200%. Det er hoeyest i verden, og vil si at det som kostet 100 Zim dollar paa et punkt koster et aar rundt 2200 Zim dollar. Varene i butikkene varierer nesten fra dag til dag. Zimbabwe maa ogsaa vaere det eneste landet i verden som har dato paa pengesedlene for naar de gaar ut; som foroevrig er 31. juli 2007.

Jeg hadde en god uke i Zimbabwe foer jeg kom meg inn i Soer-Afrika igjen. I Pretoria kostet jeg paa meg aa se Spiderman 3 paa kino, foer jeg tok bussen til Johannesburg for aa besoeke mine venner her. Det er bare 4 dager igjen til flyet mitt tar av, og jeg gleder meg som en unge.

Malawi

Etter tre uker med flomkatastrofer, Jesusfilmer og helbredelser, var det tyngste aa ta farvel til det kristne fellesskapet rundt meg etter mye tid uten aa treffe saerlig mange kristne. Jeg har laert mer og mer at kristenlivet ikke er ment aa vaere et sololoep, men noe som gjoeres og leves sammen med andre. Men som evangelist kunne jeg ikke bli for lenge paa samme plass med saa mange kristne rundt meg. Det gaar bare ikke!

Jeg kom meg inn til Malawi, som jeg planla aa haike gjennom fra soer til nord. Men det skulle vise seg at Malawi slett ikke var like enkelt aa haike i som det vennlige nabolandet, Mozambique, hovedsaklig av tre grunner; foerst og fremst er det ingen biler! For det andre saa stopper ikke de faa bilene som er, og for det tredje saa krever hver bil som stopper penger for at jeg skal sitte paa, for de vet overhodet ikke hva haiking er.


Foerste dagen endte jeg opp med aa gaa 15 kilometer med fullpakket sekk paa ryggen i steikende sol, og armene og nakken ble brent som bare det, og naa ser det ut som om jeg har T-skjorte paa selv naar jeg ikke har det. Naar en pick-up endelig stoppet, saa sa jeg at jeg haiket, og spurte om jeg kunne faa sitte paa gratis. Med forundring i oeynene spurte han hva haiking var, og jeg forklarte vennlig at det var naar jeg satte tommelen i vaeret og de som ville gi meg gratisturer stoppet og plukket meg opp, men om det var et problem kunne han kjoere videre... og la meg bli igjen paa veien... men da sa han at det var greit og jeg hoppet opp paa lasteplanet.

Etter litt kjoering saa stoppet vi, og sjaafoeren aapnet doeren sin og gikk sakte imot meg og sa: "Mr. Gentleman. What was this you said you were doing?" Og nok en gang forklarte jeg hva haiking var. "Who has ordered you to do such a thing?", spurte han, og jeg svarte at det hadde ingen gjort. Jeg var i mitt eget aerend, og hvis det var et problem saa kunne han kaste meg av bilen, men det ville han ikke.


Saa foerste dagen kom jeg meg av gaarde, og havnet i en liten by som het Nkotakota. Der traff jeg av alle ting en norsk jente, og fant snart ut at de var flere, og de var fra Floroe. For Floroe kommune er vennskapskommune med Nkotakota, og sender stadig ut arbeidere som laerere og det som maatte trenges. Og av alle mulige ting ble jeg invitert til festmiddag med lederne for prosjektet i Floroe og Nkotakota, og jeg fikk se video fra Floroe, og foelte meg en stund som en ekte Floroe-vaering, for jeg var omgitt av dem. Og det er nok den neste plassen jeg reiser, etter at jeg har fullfoert to aar med byggfag...

Neste dag beynte med like daarlig haiking som det hadde vaert dagen foer. Da en pickup endelig stoppet, og krevde penger, og jeg saa de fattige afrikanerkonene paa lasteplanet med ungene hengende fra brystet, og de betalte full pris; da hadde jeg ikke samvittighet til aa forklare at jeg haiket og proeve aa faa turen gratis. Saa der og da kroep jeg til korset, som foroevrig er den tryggeste plassen aa krype til, og jeg droppet maalet om aa haike gjennom Malawi.

I stedet begynte jeg aa betale meg vei oppover med pickuper og overlastede minibusser. Den ene turen var vi stappet 8 personer paa tre seter bakk i minibussen, og ei hoene paa laaret mitt som jeg ikke visste hvem var sin eller hvor den kom fra. Og hoena baesja paa meg, som kua gjorde for saa lenge, lenge siden.

Ungene i Malawi kan fire engelske ord; "Hello" og "Give me money", som de til stadighet roper etter meg. Naar jeg kommer dem i forkjoepet, aapner haanden, tar paa meg et stakkarslig ansiktsuttrykk og sier: "Give me money", saa staar de der med store oeyne og forstaar slett ikke humoren.


Foruten de fire ordene, roper de "Mozongo", og like etter kommer hele familier ut og staar og ser. Det tok ikke lang tid foer jeg fant ut at "mozongo" er det lokale ordet for "hvit", og da jeg stort sett er den eneste hvite uansett hvor jeg er, saa er det blitt en uutalt enighet om at "mozongo" er navnet mitt. Og det faktum at jeg er hvit foerer til en rekke forskjellige reaksjoner hos ungene. Foruten at de spoer om penger, er det noen som begynner aa hoppe, noen begynner aa danse, og de aller minste begynner aa grine.


AA gaa paa fotballpub i Afrika er en stor opplevelse. Afrikanere er fotballgalne som faa, og kan alt det er aa hvite om alle klubber og alle spillere i engelsk fotball, og jeg er ikke i tvil om at Solskjaer er verdens mest beroemte nordmann. Lydnivaaet kan ikke maales med noenting annet. De klapper og roper i et bankende sett, og det var nesten som aa se fotballkamp med jenter, bare at braaket var maalrettet mot det som skjedde paa skjermen.

United spilte uavgjort, og dagen etter var det soendag og den store kirkedagen i Malawi. Jeg gikk til den lokale presbyterianske kirken som hadde engelsktalende gudstjeneste kl 8 om morgenen, og sjelden eller aldri har jeg vaert med paa en mer religioes og hoeykirkelig opplevelse, og jeg hadde aldri trodd det skulle skje i Afrika der gudstjenestene normalt er saa fulle av liv. Helt fra begynnelsen var det tydelig at en ikke skulle snakke for mye med sidemannen, og hvis en gjorde det skulle en i allefall snakke lavt, for vi var tross alt i "Guds hus", og Gud liker ikke braak. Det var salmesang i god gammel europeisk stil. Folket satt, om ikke annet var uttalt paa forhaand.

Etter en stund var det tid for aa oenske besoekende velkommen. Det var meg og en til. Han hadde tydeligvis gitt beskjed paa forhaand, for kirken ropte opp navnet hans, for deretter aa spoerre om det var andre besoekende. Det kom ikke som noen bombe at den kritthvite nordmannen var besoekende, for det var vanskelig aa skjule seg i mengden, og jeg maatte frem og stille meg ved siden av han andre. Han visste tydeligvis hvordan ting skulle gjoeres. Han hadde alvorlig mine, og armene var godt plassert bak ryggen, og jeg proevde aa gjoere det samme. Han hadde skjorte og finbukse, mens jeg hadde hullete dongeri, joggesko og en saerdeles rynkete T-skjorte som hadde ligget presset ned i sekken i flere uker.

Moetelederen spurte om jeg kunne presentere meg, og det gjorde jeg, og brukte anledningen til aa fortelle om flomkatastrofene og underne som Gud hadde gjort i Mozambique. Og om jeg ikke saa helt feil, saa jeg to gamle damer som nikket forsiktig, men resten av menigheten satt med samme serioese mine. Og etter at jeg var ferdig, sa moetelederen at de ville klappe, og det gledet meg, for da var det tross alt litt frihet og glede igjen i denne kirken. Men foer tanken var ferdigtenkt, sa han: "And we will clap in the tradisjonal 3 claps. 1, 2, 3", og hele menigheten paa likt "clap, clap, clap".

Foer jeg var kommet meg fra sjokket, spurte moetelederen om jeg kunne "greet the congregation. "How do I do that?", spurte jeg. "Say, 'good morning, congregation", sa han. Og da sa jeg "Good morning, congregation" med et smil om munnen, og han ved siden av sa det etter meg. Og da fikk jeg gaa ned.

Etter gudstjenesten gikk foerst de eldste ut, saa gikk resten ut, og av de ca 200 personer tilstede, var det ikke en eneste som kom og hilste paa meg.

For meg var det et skrekkeksempel paa hvordan europeisk kirke har kommet og plantet en formel og ikke tatt hensyn til kultur overhodet, og formelen er blitt "den rette maaten" aa gjoere det paa; en institusjon som en gaar til, istedet for en levende organisme av kristne; 
uten aapenhet for Den Hellige Aand i det hele tatt, "for en maa jo vaere i kontroll og vite hva som skjer".

Etter aa ha reist Malawi fra soer til nord, reiste jeg inn til Zambia, og der er jeg naa. Sekken min, "Trofast" har begynt aa revne i soemmene, og det begynner for alvor aa naerme seg hjemreise. Jeg lander i Oslo 16. mai, besoeker Andreas og Randi, og Paal noen dager, og kommer til Bryne kanskje en uke senere.

Mozambique og flomkatastrofer - del 2

Flommen i Mozambique skyltes foerst og fremst store mengder regn paa alt for kort tid. Da vannmengdene presset paa en av demningene, fryktet regjeringen at demningen skulle sprenge, og aapnet den opp uten aa melde fra til innbyggerne som ville bli rammet. Dette foerte til at den enorme Zambesia-elven ble enda stoerre, og flommet store deler av omraadene rundt, noe som foerte til at hundretusener mistet alt de eide da de flyktet fra vannmengdene og laget seg nye midlertidige landsbyer hvorhen de kunne. Titusener endte opp paa oeyer skapt av flommen, og de kunne ikke komme seg noen vei, da vannet var fullt av krokodiller, og folket maatte leve paa roetter og den fisken de klarte aa faa tak i.

Noeden var enorm, og regjeringen ville ikke innse problemet. Noedhjelp kom fra utlandet, fire-fem store kontainere fulle av mat, men de ble staaende utenfor og fikk ikke komme inn. Saa Iris Ministries maatte gaa den vanskelige veien med alt for faa ressurser, og kjoepe ris og boenner og levere det til de forskjellige leirene. Det er dette jeg har vaert med paa aa gjoere de siste tre ukene. Vi fylte lastebilen med ris, omtrent 2,5 tonn til hver landsby, og reiste ut paa milevis av smaa stier som lastebilen aldri i verden er laget for aa kjoere paa. Men utrolig nok kom vi frem, og stort sett var lastebilen like hel.

Med maten leverte vi ogsaa aandelig mat, og fortalte at det finnes en Gud som aldri har tatt oeyet sitt fra dem midt i all deres noed. Og om den fysiske sulten var stor, var kanskje den aandelige hungeren enda stoerre. Da vi forkynte evangeliet saa vi hundrevis av mennesker bli foedt paa ny idet de tok imot Jesus som sin personlige Frelser og Herre, og lovsangen stod i taket, om de hadde hatt et tak. Gud virket gjennom tegn og under, som han har for vane aa gjoere. Paa spoersmaal om noen var syke, saa trenger folket seg frem, for ALLE er syke paa en eller annen maate, enten det er hodeverk, mageverk, malaria, doeve, blinde eller lamme, og slik noed har jeg aldri sett foer. I den ene landsbyen var det en mann som hadde vaert doev i 16 aar, som fikk hoerselen tilbake under forboenn.

Den ene flyktningenleiren var saerlig langt ute, og hverken lastebilen eller pickupen klarte aa komme seg der. De siste sju kilometrene var umulige aa kjoere, saa vi ble staaende fast uten helt aa vite hva vi skulle gjoere. En gruppe gikk de sju kilometrene for aa se hvordan det laa an i landsbyen, mens jeg og noen til ventet tilbake. Og noen timer senere fikk vi se noe som jeg aldri kommer til aa glemme; En haer av menn med syklene sine og like mange damer kom gaaende for aa hente risen. Paa bagasjebrettet til syklene satte de 50 kilo med ris, og damene tok enkelt 25 kilo ris paa hodet, foer de begynner aa gaa den sju-kilometer lange turen tilbake. Og det er ufattelig tungt aa baere 25 kilo paa hodet, for det har jeg proevd. Og plutselig var 2,5 tonn med ris paa vei til stor glede for landsbyen som ikke hadde faatt noen mat utenfra paa 5-6 uker. (Ser du noeye paa bildet til venstre, ser du at mannen med sykkelen har en Saddam Hussein-skjorte. Hviken organisasjon som har sendt ned Saddam-skjorter vet ikke jeg, men i tillegg til det, er det overflod av 50cent-T-skjorter. Og jeg kan ikke tro at det er fordi 50cent plutselig fikk lyst til aa sende millioner av T-skjorter ned til Afrika.)

Det kom inn 9050 kroner hjemmefra for aa hjelpe til i forhold til flommen, og det er nok til en levering med 2,5 tonn ris + litt til, noe som dekker mat til 5-600 familier, hvorav hver familie i snitt er paa 7-8 personer. Og det er heftig! Saa takk til dere som ga. Det er konge! Og pengene kommer til aa baere frukt.

Byggmester Torstein

I tillegg til aa hjelpe flomofrene, presterte jeg paa en eller annen forunderlig maate aa bli satt til aa overse byggingsarbeidet av et nytt misjonshus. Hvem hadde trodd det, Loydass? Og jeg kan med haanden paa hjertet si at det ikke er paa grunn av mine praktiske egenskaper eller evnen til aa forstaa meg paa konstruksjonsarbeid, men mer da jeg var den eneste som kunne kommunisere paa portugisisk. Saa en ny retning har aapnet seg opp for meg, da det plutselig er blitt aktuelt aa gaa paa byggfag naar jeg kommer hjem...

Mozambique og flomkatastrofer - del 1

Det eneste Afrika har mer enn nok av, er tid! Stiller du et spoersmaal med "Naar" i begynnelsen, faar du som regel et blikk som sier: "Hva i huleste er det du snakker om?"

- Naar gaar bussen imorgen?
(Lang og flau pause)
- Naar den gaar selvfoelgelig!

- Naar kommer maten?
(Et langt blikk fra servitrisen som sier "Hvem er du egentlig? Og hva i huleste gjoer du her?")
- Naar du faar den!

Fra Swaziland og nordover

Jeg ble rundt ti dager i Swaziland. Og tiden der ble brukt til aa slappe godt av. Min Swazilandske familie skjemmet meg bort, vasket klaerne mine, ga meg mat, og kastet ut den 14-aarige gutten sin fra rommet hans saa jeg kunne sove der. Og etter det sov jeg et par netter i telt i en fantastisk nasjonalpark der jeg saa baade flodhest, giraff og neshorn uti det fri, og en plagsom struts som kom litt for naer meg og maten min ved et par anledninger.

Fra Swaziland gikk turen tilbake til Mozambique, som paa en maate er blitt mitt hjemland i Afrika. Det var godt aa begynne aa snakke portugisisk igjen, selv om jeg allerede hadde glemt mye paa de to maanedene jeg hadde vaert borte. Jeg reiste opp til Tofo, som har blitt et veldig populaert turistmaal de siste aarene, saerlig trekker det dykkere fra hele verden. Og det var her jeg hoerte om flomkatastrofene som har rammet saerlig Zambezia-provinsen i Mozambique. Saa samme dagen bestemte jeg meg for aa dra nordover og hjelpe til med flomofrene der det trengtes.

Paa haiketur

Jeg begynte aa haike oppover Mozambique, og jeg maa si at det er en veldig spennende maate aa reise paa. Og for de av dere som er interesserte i kart, da saerlig Stones, Jarle Mong, Tom Rune og Oddi, saa begynte jeg i Inhambane og jobbet meg oppover hovedveien, og med hovedveien mener jeg den eneste veien som kan kalles vei i Mozambique. Det er en stor opplevelse aa haike i Mozambique. For mange er det et helt ukjent fenomen. De forstaar ikke hva det er, og saerlig ikke hvorfor en hviting, som de ser paa som synonymt med rik, vil proeve aa reise gratis og paa en mye vanskeligere maate enn med buss. Og jeg har faatt en rekke ulike blikk og reaksjoner naar jeg svarer spoersmaalet "Hvor skal du?" med "Nord!"

Den foerste kvelden kom jeg til en by da det allerede var blitt moerkt, og det var ikke saerlig mange plasser aa slaa opp teltet mitt. Saa jeg moette paa en god kristen katolikk som tok meg inn til landsbyen sin og skjemmet meg bort med god mat og overnatting og boettedusj. Og vi snakket om Jesus og vi ba paa min gebrokne portugisisk blandet inn med mye kroppsspraak. Og naar solen stod opp bar det videre. Og jeg ventet ikke lenge paa samme sted, aldri mer enn en time, og transportmidlene varierte fra lasteplaner til pickuper til trailere til traktor til en tilhenger som ble dratt av to kyr til stor glede for landsbyene som vi passerte.

Da det igjen begynte aa moerkne, var jeg midt i et veikryss som var sentrum for en liten by. Jeg visste ikke hvor jeg skulle gjoere av meg, saa jeg spurte noen politimenn som stod der om det var noen plass jeg kunne slaa opp teltet mitt. De pekte mot det lokale posthuset som var mer eller mindre midt i byen. Jeg spurte om det ikke var farlig aa slaa opp teltet mitt midt i en by (og da hadde jeg ogsaa i tankene at Afrika er farlig, og hele byen hadde selvfoelgelig lagt merke til meg da jeg kom, for samme hvor mye jeg proevde klarte jeg ikke aa blende inn, og hvert oeye var fokusert paa meg, og ganske snart ville hele byen vite at en hviting laa og sov rett utenfor posthuset, sikkert full av gryn, for alle hvite er jo det, og hjelpeloes i teltet sitt kom de sikkert til aa overfalle meg og rane meg), men da politimennene lo haanlig av spoersmaalet mitt, tenkte jeg at det sikkert var trygt nok, og jeg slo opp teltet mitt paa baksiden av posthuset.

Der var det en geit, og to hunder som kranglet og gjoedde hele natten, men jeg fikk meg noen timer med soevn foer jeg ble vekket opp av postarbeiderne som viste meg vei til boettedusjen. Jeg vet ikke om det var for aa vaere vennlige eller om det var for jeg luktet etter all reisingen, men dusjen var fantastisk, med boette og det hele. Og ren og glad bar det videre. Fortsatt i live og med godt mot og tommelen godt strukket ut, selv om de lokale ikke vet hva det betyr. Og det tok ikke mer enn tre-fire minutter foer en bil stoppet med en hvit kar fra Zimbabwe som tok meg med saa langt han skulle og slapp meg av paa en av de mest oede strekningene til da, hvor jeg begynte aa gaa, med sekken paa ryggen og altfor lite vann. Og etter en god stund, fikk jeg haik med en traktortilhenger som var lastet med veiarbeidere. Og de hadde aldri opplevd en hviting i traktortilhenger foer.

Det foeltes nesten som det lovede land da jeg endelig kom til Zambezia-elven, som var en av de to elvene som flommet over. Paa en eller annen maate hadde jeg prestert aa komme ut i pluss etter haiketuren. Jeg reiste gratis, stort sett. Noen faa pick-uper nektet aa la meg reise gratis, saa til sammen maatte jeg ut med rundt 12 kroner og 50 oere. Jeg bodde gratis. Og i tillegg var en av dem som plukket meg opp en god kristen broder, som virkelig hadde behov for aa snakke, og da han slapp meg av, mange kilometer og ord senere, spanderte han middag paa meg og velsignet meg med 150 kroner!

Dagen etter moette jeg folket som arbeidet med flomkatastrofene, og ble med dem til Murrumbala, hvor jeg ble i tre uker...men det faar dere hoere om i del to.

Flom katastrofe

Kort oppdatering:

Er i Mosambik, i en by som heter Morrumbala. Her jobber jeg for Iris ministries med å hjelpe flomoffer. Zambezi elven har gått over sine bredder og folk lider stor nød. Enkelte har ikke smakt mat på opp til seks uker. Regejeringen nekter å erkjenne at det er katastrofe og at landet trenger hjelp, noe som gjør at mange kontainere med mat blir stående ved grenseovergangene.

Dersom du kunne tenke deg å hjelpe de katastroferammede kan du sette penger inn på min konto: 97132189270. Dersom du velger å gi så send en sms ( 00258827124238) med beløpet slik at jeg vet hvor mye jeg skal ta ut. Pengene gir jeg videre til Iris, slik at de kan bruke de der det er mest bruk for pengene. Om du vil gi eller ikke så er ber jeg deg uansett å ta disse menneskene med i bønnene dine.

På forhånd takk for all hjelp.

Guds fred.

Oppdatering: Eventuell økonomisk hjelp må overførest før 5. april. Etter det har jeg ikke mulighet til å få gitt pengene videre, for da reiser jeg videre.

En sekk med ris på 25 kg koster ca 85 kroner og er nok til 5 familier.

(Av Stones på vegne av Tusse utan connectzione)

A big mistake!

Etter to uker i fredelige Lesotho, reiste jeg tilbake til Soer-Afrika og storbyen Durban. Det foeltes godt aa komme tilbake til sivilisasjon og restauranter og kino og kjoepesenter og kaffebarer og folk etter litt mer natur og ensomhet enn jeg er vant med. Jeg traff en lokal Durbaneser som hjalp meg aa finne en plass aa bo for natten. Og etter mye vandring fant vi en plass midt i sentrum der en seng kostet 25 kroner! I min desperasjon etter aa spare penger, tok jeg inn der uten aa tenke meg saerlig mye om. Det var rundt 15 senger i hvert rom, og kvaliteten er nok noe av det verste jeg har vaert borti. Men paa reise saa er ikke kravene saa altfor store.

Her moette jeg 50-aarige Richard som jeg hang ut med denne dagen. Han fortalte meg villig om hvor forferdelig Durban var, og hvor forsiktig jeg maatte vaere paa grunn av all kriminaliteten i byen, og skrekkhistoriene kom paa rekke og rad uten stans. Saa jeg foelte meg ikke helt trygg i denne byen. Og det ble ikke bedre da jeg fant ut at gjestehuset ikke var noe gjestehus i det hele tatt, men mer en bolig for uteliggere som hadde raad til aa betale for en seng en natt i blant. Her var ingen andre reisende, bare godt voksne folk som livet hadde gaatt litt skeis for. Da jeg spurte en mann i resepsjonen om jeg kunne legge sekken min igjen paa rommet, ble oeynene svaert saa store, og han svarte at det var som aa be noen om aa ta det. Det virket som om det var garanti paa at det jeg la igjen, kom til aa bli tatt. Det var det eneste som var sikkert paa den plassen. Saa jeg la sekken min i et lite lagerrom som ble laast og lukket, og sekken min var helt alene, da ingen andre av de boende saa ut til aa ha noen verdens ting av verdi utenom klaerne de hadde paa seg.

Paa rommet traff jeg en skalla neger fra Uganda i 40-aarene som spurte meg hva i all verden jeg gjorde paa en plass som dette, og jeg svarte at jeg var ute etter aa spare penger. Han hadde moerke oeyne og alle klaerne sine bevarte han i en liten svart stresskoffert som stod ved siden av sengen hans. Han kikket tilbake paa meg og vurderte meg noeye foer han sa med moerk stemme med afrikansk-engelsk aksent med rullende "r": "That was a VERRRY big mistake." Og paa det tidspunktet kjente jeg en foelelse som jeg normalt ikke opplever; en liten smak av frykt. Jeg lurte paa hva han mente med det, og jeg fulgte noeye med ham der han trykket paa mobilen sin mens han med jevne mellomrom kikket mystisk opp paa meg foer han aapnet stresskofferten sin, og jeg var sikker paa at han skulle dra frem en kniv eller en pistol eller noe, saa skummel var han. Og han virket veeeeldig interessert i pengene mine som jeg hadde trykket godt ned i den ene bukselommen og passet mitt i den andre, og jeg sov like godt med dongeribuksa paa den natten.

Senere paa kvelden spurte Richard en av de boende hoeflig: "Ordnet det seg med de greiene i dag?" Den andre, som var en gammel hvit kar, misforstod og trodde at Richard truet ham eller noe. Og det endte nesten opp med slosskamp foer det roet seg ned. Resten av kvelden og natten vaaknet jeg hvert tiende minutt for aa kikke bort paa uganderen om han fremdeles laa og sov. Hele plassen var liksom saa moerk, og greit nok at Jesus sier at jeg er verdens lys, men jeg har aldri foelt meg som et saa lite og pinglete telys som denne natten. Og sjelden har jeg vaert saa glad for at morgenen kom som akkurat denne morgenen.

Jeg takket Gud for at jeg hadde overlevd, gikk inn paa badet, og det brydde meg ingenting at den gamle hvite karen hostet blod paa vasken. Det brydde meg heller ingenting at jeg gikk inn i doeren med det store skiltet som sa "Gents", som helt tydelig betyr menn, der jeg ble moett av to topploese jenter som stod rett fremfor meg og begynte aa skrike da de saa meg. Og jeg sa "Oh, sorry", og snudde meg raskt foer jeg kom meg fort og gale ut av bygget og sjekket inn paa et gjestehus som kostet 70 kroner, men som foeltes trygt. Lite kunne oedelegge det gode humoeret mitt den morgenen, saa takknemlig var jeg.

Saa Gud holder paa aa laere meg om frykt for tiden, aa frykte Gud mer enn mennesker. Ikke saann frykt som gjoer at du er redd for Gud, men saann frykt at du forstaar at Gud er saa mye, mye stoerre enn omgivelsene. Og Gud har ikke dratt meg saa langt for aa svikte meg. Saa fra Durban reiste jeg til Swaziland hvor jeg traff en kristen familie som jeg fikk bo hos (se bildet). De tok meg med til sin menighet der jeg fikk lov til aa dele et ord. Og jeg delte om Josva som fikk loeftet fra Gud om at han skulle lede Israelsfolket inn til det lovede land. Og Gud lovte aa vaere med Ham og oppmuntret Josva og sa: "Vaer modig og sterk!" Saa naar Josva i kapittel 6 moeter en engel med loeftet sverd rett fremfor seg, saa springer han ikke bort med halen mellom beina, noe som hadde vaert det naturlige aa gjoere naar du ser en mann som staar med loeftet sverd fremfor deg. Han gaar mot mannen, fordi han visste at Gud var med ham, og han visste at Gud ikke hadde ledet han saa langt for at han skulle bli drept av en mann med et sverd foer han fikk lede Israelsfolket inn i landet.

Og forresten; hjemturen er utsatt. Saa om droeye to maaneder, i midten av mai, er jeg klar for kanelrullfest hos Hanna og Benao. Det hadde vaert noe det.

Lesotho

Fra Bloemfontein i Soer-Afrika, og broedknivopplevelsen friskt i minne, tok jeg buss videre til Maseru, hovedstaden i Lesotho for aa virkelig begynne reisen min alene med Gud. Lesotho er et fjelland omringet av Soer-Afrika paa alle kanter. Likevel er det veldig annerledes fra sin store nabo. Hele landet ligger over 1000 meter med fjelltopper som rager over 3000 meter. Det blir med rette kalt "the kingdom in the sky", og skryter av aa vaere det landet i Afrika som er naermest Gud. Landet unngikk apartheid da det var en britisk koloni, og unngikk dermed ogsaa aa bli et homeland, noe som gjoer at landet og folket har holdt sin saeregne kultur og vennlighet. Men alt gaar saa sabla treigt. Ingenting gaar paa tid. Bussene gaar naar de blir fylt opp...kanskje, og det kan fort ta opp til 2-3 timer foer en buss er fylt opp. Men det gjoer ingenting, for folk er fornoeyde med aa komme frem.

Med den nye filmen "Blood Diamond" friskt i minne, moette jeg paa en kar i veikanten som fortalte at han hadde en diamant aa selge. Han hadde funnet den for en stund siden, og ville ha 150 000 kroner for den. Til naa hadde han kun faatt tilbudt 80 000. Lesotho skal visstnok vaere fullstappet av diamanter. De fleste store diamanter blir funnet her. Likevel gjoer ikke regjeringen stort for aa grave dem frem, noe som kunne faatt landet ut av den dumpen det ligger i for oeyeblikket. I stedet forblir landet et av de fattigste i Afrika, og dermed ogsaa i verden, med skyhoeye 50% arbeidsledighet, og over hver tredje person er smittet med aids, tall som ikke akkurat ser ut til aa synke. TIA = THIS IS AFRICA!

Jeg laerte meg i loepet av noen dager nasjonalsangen til Lesotho av forskjellige folk jeg traff. Det bare ble saann; og med den imponerte jeg de fleste da jeg titt og ofte begynte aa synge med sterk stemme. I sjokket over at en hviting kunne nasjonalsangen, stemte folk i med stolt stemme og store oeyne, og det virket som om de begynte aa tro at Lesotho endelig hadde naadd internasjonal beroemmelse.

Dagen etter jeg kom var det nasjonalt valg, noe som kun er hvert femte aar. Og hver eneste borger har blekk paa hoeyre pekefinger etter aa ha stemt, og blekket gaar ikke bort paa minst en uke for aa hindre at folk stemmer to ganger. Jeg deltok i heftige debatter om det nye opposisjonspartiet, ABC, virkelig kunne utfordre LCD som i en lang aarrekke har sittet med makten. Og etter mye omtanke valgte jeg aa stoette opposisjonen. Og vi ropte "twala" til hverandre, noe som sa at vi stoettet opposisjonen og ikke det sittende parti, og hvorhen jeg gikk ropte folket "twala" tilbake, og til og med smaaungene ropte "twala" med sine lyse pipestemmer, og vi foelte at det var haap for forandring i landet.

Men hovedgrunnene til aa komme til dette landet var ikke politiske, men av den enkle grunn aa soeke ensomheten og stillheten med Gud. Jeg fikk et telt av et tysk par som ikke trengte det. De hadde heller ikke brukt det, saa naar jeg satte det opp viste det seg at det hadde myggnetting i toppen, men ingenting til aa holde regnet ute. Og regnet kom... Saa jeg laget et hjemmelaget tak av regnjakken og en del plastikkposer, noe som fungerte utmerket...til vinden tok tak i det.

Jeg kom meg etter hvert til en nasjonalpark der jeg kunne slaa opp teltet mitt. Og der var jeg, helt alene, og bare...var. Jeg tror ikke det var en eneste annen besoekende i hele parken, og jeg saa ikke folk utenom noen arbeidereen gang i blant som jobbet der. Jeg gjorde ikke stort, for det var ikke stort aa gjoere. En dag klatret jeg et fjell, en dag gikk jeg tur til en bekk... og ellers leste jeg Bibelen og proevde aa sette hele fokuset mitt paa Gud. Og naar jeg ble lei av det, tok jeg frem kortstokken og spilte meg en runde med kabal eller ti, og jeg savnet Kristian Nesvaag som spillepartner i "idioten", for der og da virket det som himmelen. For det er utrolig saa uvant det er for meg aa bruke serioest mye tid alene med Gud, kun med Gud. Og djevelen gjoer alt han bare kan for aa holde meg borte og ta bort fokuset.

Det var saa hardt, men saa godt. Og saa kjedelig, men saa godt. For Gud har en dybde med seg som en ikke finner i noe annet, en ro og en tilfredsstillelse. Og det gjorde ikke saa mye at jeg ikke foelte at jeg hoerte Guds stemme eller at jeg kjedet meg ofte, for jeg var med Gud! Helt alene med Gud! Og det var maalet! Det er i stillheten at Gud arbeider mest med deg. Det er i stillheten og ensomheten med Gud at du blir mest forandret, de gangene du kanskje foeler at ingen verdens ting skjer, akkurat da skjer det mest.

Og etter tre dager og fire netter toerstet jeg etter folk, og sivilisasjon, og jeg kunne ikke forstaa hvordan Jesus holdt ut i oerkenen i 40 dager og 40 netter uten kortstokk. Men jeg var fornoeyd med aa ha gjort det. Og jeg begynner aa like skikkelig godt aa vaere med meg selv, og vaere med Gud. Og det har ikke alltid vaert saann. Gud holder paa aa ta meg paa en skikkelig far og soenn-tur, der det ikke handler saa mye om hva jeg gjoer og hvor mye frukt jeg baerer, men at jeg er soenn av Ham, at jeg er selve Kongens favoritt. Og hvor annerledes motivene for aa gjore ting blir naar det ligger i bunn.

Jajaja, en broedkniv.

Jeg reiste fra Cape Town og min gode reisevenninne, Stephanie, den 13. februar, for saa aa reise videre paa egen haand. Jeg oensket sterkt aa utfordre meg selv paa aa hvile paa Gud alene og virkelig prioritere tid med Ham. Jeg tok buss nordover til en by som het Bloemfontein, og der var planen aa reise inn til Lesotho.

I Bloemfontein fant jeg raskt en av byens parker som jeg har hatt for vane aa gjoere den siste tiden; baade fordi det er rolig og fredelig, og fordi jeg der treffer mange av byens uteliggere og gateungdommer. Ogsaa i denne parken traff jeg Jakob og hans kamerat som kom bort til meg mens jeg satt under et tre og las. Jakob var 18 aar og hadde bodd paa gaten en stund, av mangel paa andre alternativ. Droesen gikk sin gang, og vi kom relativt godt overens. Da jeg spurte om de kjente Jesus, svarte han frimodig: "Jesus? I love Jesus".

Vi gikk til matbutikken der jeg kjoepte et par broed til dem og en krukke med syltetoey, foer jeg gikk hjem for dagen. Det virket som de hadde haapt paa noe pizza eller noe, men det var for dyrt, sa jeg.

Dagen etter kom jeg igjen til parken og moette Jakob. Igjen floet droesen godt, og vi snakket om viktige ting. Det virket virkelig som om han satte pris paa at noen tok seg tid til ham, og han sa flere ganger at han kom til aa huske meg. Denne dagen hadde jeg ogsaa med meg musikk paa en gammel MP3-spiller som jeg hadde faatt laant av Carly. Vi lyttet paa flere lovsangslaater ilag, og hadde en god lovsangsstund, selv om han ikke kunne sangene.

Naar jeg gjorde meg klar for aa gaa, pakket jeg sakene mine og sa at vi nok kom til aa treffes imorgen, og foer jeg visste ordet av det, grep han tak i MP3-spilleren og begynte aa springe. I ren overasskelse tok det litt tid foer jeg visste hva som skjedde, og da foerst begynte jeg aa springe etter ham. Jeg kunne ikke fatte og begripe at han som jeg hadde brukt saa mye tid paa og vaert saa vennlig mot snudde seg mot meg. Det falt meg liksom ikke inn.

Selv med min for tiden elendige kondis, tok jeg ham nesten igjen, foer han snudde seg mot meg og truet meg med en kniv. Riktignok var det en broedkniv, men det trenger vi ikke snakke saa hoeyt om, for det tar liksom bort noe av dramatikken i historien. Jeg stoppet opp naar han holdt (broed)kniven oppe, og spurte ham hvorfor han gjorde dette naar jeg ikke hadde vaert annet enn god mot ham, og jeg kunne se at det vennlige ansiktet hans ikke var det samme som noen minutter tidligere. Han snudde seg og sprang igjen, og jeg etter, ikke fordi jeg var desperat etter musikken, men bare fordi det var feil, og jeg var skikkelig sint. Jeg ropte paa andre folk til aa stoppe ham. Noen brydde seg ikke om det, andre proevde a stoppe ham, men da han ropte at han hadde en kniv, tok de ikke sjansen. Saa det hele endte opp med at jeg mistet ham.

Jeg gikk bort til en lokal politibil og spurte om han kunne kjoere etter ham. Han forklarte at han hadde det for travelt med aa sitte og vente paa noe. Jeg spurte om han skulle ta navnet hans eller noe, og han svarte at det kunne han. Jeg spurte om han skulle ha navnet mitt, siden han ikke spurte meg om det, og han svarte at det kunne han, uten noen som helst overbevisning eller motivasjon til aa gjoere noe med det.

Hele denne situasjonen satte enorme foelelser i sving i meg. Jeg har liksom aldri opplevd at noen jeg stoler paa har snudd seg mot meg paa den maaten. Gud sa aldri at vi skulle vaere gode fordi vi skulle faa noe igjen for det. Gud sa aldri at vi skulle vaere gode bare naar folk er gode tilbake, men at vi skulle elske dem som gjoer ondt mot oss. Jeg hadde en liten runde med Gud paa tilgivelse etter denne episoden. Gud tilga oss naar vi ikke var i naerheten av aa fortjene det. Han tilga oss lenge foer vi ba om det. Og han gir sin tilgivelse fritt til alle som vil ha den, til og med de som ikke bryr seg om Gud og har vendt ham ryggen. Og han laerte oss a be "Tilgi oss vaar skyld, slik vi tilgir dem som synder mot oss." Altsaa, slik jeg tilgir andre, slik skal Gud tilgi meg. Saa vi maa tilgi folk selv foer de ber oss om tilgivelse. Ikke noedvendigvis foerst og fremst for dems del, men for vaar del. Amen?

Er det ikke ironisk?

Vi satt i parken en dag og hang ut med noen hjemloese. Det var to gamle koner og en gammel herremann som hadde en gammel kassegitar med nylonstrenger som sikkert ikke hadde vaert skiftet siden midt paa 80-tallet. Og han sang gamle country-slagere, mens den ene dama slo med rytmeinstrument, og ikke i naerheten av aa vaere i takt om jeg maa si det selv. Men det gjorde ikke saa mye, for kvaliteten var ikke poenget, men gleden og fellesskapet. Og moren hadde laert ham aa spille naar han var liten, fortalte han, men hun levde ikke mer.

Vi spurte om hvordan livet var paa gata, og de svarte innimellom sangene, uten bitterhet, men likevel alvorlige, grepet av realitetene. Hver natt sov de ute, stort sett uten engang aa ha tak over seg. Aviser og pappesker er det vanligste liggeunderlaget, og brukes ogsaa til aa ha oppaa seg for aa holde paa saa mye varme som det gaar an i en relativt kald by. Saerlig om vinteren da temparaturen kan falle til frysepunktet, og vinden som stormer inn fra havet paa begge sider av byen gjoer det desto mer ubehagelig.

"But God is faithful", sa den ene.

Saa begynte vi aa synge, sanger som vi alle kunne. Sanger som gjorde at vi fortsatt hadde noe som bandt oss sammen, paa tvers av kultur og oekonomi og levestandard. Det viktigste av alt. Og stemmene loed da vi sang "O store Gud", og det var flerstemt uten at det var saa veldig bevisst. Og enda mer da vi sang "What can wash away my sins? Nothing but the blood of Jesus" Og folk stoppet opp og saa paa, at to hvite rikinger satt sammen med tre hjemloese og sang om Jesu blod som renser for all synd; ikke status, ikke gjerninger og definitivt ikke penger.

"O precious is the flow, that makes me white as snow."

Alle eiendelene maa de baere i en baerepose, og til og med det lille de har, blir stjaalet en gang i blant. De hadde liksom ikke saa mye mer enn det viktigste av alt:

"Nothing but the blood of Jesus."

Og de sang med en ekthet og en glede og en dybde som en vanskelig finner hjemme. Saa sang vi fire enkle linjer paa en gammel barnemelodi som jeg aldri kommer til aa glemme:

"God is so good. God is so good. God is so good, He is good to me."

Og jeg tok meg selv i aa se ironien i det hele. Her sitter tre av Guds barn, som Gud har lovet aa forsoerge, uten nok penger til aa kjoepe seg et maaltid hver dag. Uten varme klaer til aa holde vinteren ute. Uten hus, uten bil, uten alt det vi regner som fundamentalt for aa leve. Uten aa vite naar neste maaltid kommer. Og de har en saa ekte kjaerlighet til Jesus og hva han har gjort for dem, og de synger om hvor god Gud er! Saa sitter rikfolket i Vesten, har alt de trenger fordi Gud har gitt dem det, og vil ikke engang aapne opp for tanken om at det finnes en Gud, spesielt ikke en som er god.

Det hele burde vaert omvendt...

Visumet er i boks!

Etter to maaneder paa reise mottok jeg endelig julepakken som mamma sendte med visa-kortet mitt og smoerbukk, som foroevrig falt veeeeldig godt i smak. Saerlig takknemlig var jeg for Jan Werner Danielsen-juleCD og juleevangeliet opplest paa CD, og Mons Leidvin Takle som spiller julemusikk paa piano og "The Bjorland Family"-CD. Melkesjokoladen og julekakene maatte bli igjen i Mozambik da de ikke overlevde den lange reisen.

Og mest takknemlig var jeg for bilder av familien. De har jeg sett paa lenge og vel, og vist stolt frem, og det lite sammenhengende brevet fra Synnoeve, Aasne og Magne om Leikarringen og utetraktor og tellebok og saann. Og selvfoelgelig maleriet som de malte, som jeg etter mye fundering har tolket til aa vaere "svart og groenn flekk paa relativt roed bakgrunn, med litt brunt".

Jeg moette tilfeldigvis Jade paa gaten for en uke siden. Jeg fortalte tidligere om en jente vi moette paa gaten som vi ba for og som virkelig ble beroert av Den Hellige Aand. Jeg moette henne igjen, og hun fortalte hvordan ting var snudd paa hodet etter at vi hadde bedt for henne. Jeg inviterte henne med til kirken som jeg skulle til samme kvelden, og Gud moette henne paa ny, og der paa kirketrappen, ga hun livet sitt til Jesus.

Gud fortsetter aa gi oss ferdiglagde gjerninger som vi kan vandre i, og mest av alt laerer han oss utrolig mye gjennom aa henge med de hjemloese. "Salige er de som er fattige i sin Aand, for himmelriket er deres."

Etter aa ha vaert lovloes i tre uker i Soer-Afrika har jeg endelig faatt visum uten at det ble rettsak ut av det, for det kunne det fort blitt. Visumet mitt varer til 16. mars, og hvis jeg ikke er ute av landet foer det, er jeg i skikkelig troebbel. Og jeg kan ikke komme tilbake til Soer-Afrika foer det er gaatt minst to maaneder, for landet er litt sint paa meg.

Saa da baerer det endelig videre etter en hel maaned i Cape Town hvor mye er skjedd, men det er definitivt tiden for aa reise videre. Jeg sa farvel til misjonaerfamilien i dag, som forresten har faatt seg enda en gutt, med navnet "Remington", ogt imorgen reiser jeg ogsaa fra Stephanie som har vaert min trofaste reisepartner den siste maaneden. Turen gaar foerst til Bloemfontein omtent midt i Soer-Afrika, og derfra skal jeg proeve aa komme meg til Lesotho, et lite fjelland omgitt av Soer-Afrika paa alle kanter.

(et bilde fra hvordan reisingen var paa outreach i Mozambique)

Det er dyrt aa vaere kriminell i Soer-Afrika. Det viser seg at jeg maa betale nesten 1000 kroner til for aa faa hvitvasket navnet mitt foer jeg faar godkjent nytt visum. Og naar jeg ikke er en som raner banker, nasker i butikker eller tigger, blir det rett og slett for dyrt aa holde det gaaende. Saa jeg har bestemt meg for aa bli lovlig.

For noen dager siden moette jeg Jesus. Han satt paa benken i parken med kameraten sin, en alkoholiker som ydmykt kom bort til meg og ba om aa faa et par kroner. Jeg doblet beloepet og ga ham fire, noe som fikk meg til aa foele meg svaert saa prektig.

Det var ikke akkurat Jesus jeg moette, men en som lignet litt paa Jesus. For maken til tro har jeg sjelden eller aldri moett. Han hadde baade kone, jobb, bil og hus, og gjorde det alt i alt svaert saa godt, foer alt plutselig ble tatt fra ham. Litt saann som Job, forklarte han. Tre aar siden sluttet han med narkotika, med hjelp fra Jesus. Jesus fortalte han ogsaa at hvis han skulle vaere en oppriktig kristen maatte han slutte aa naske i butikker og begynne aa stole paa at Gud kunne forsoerge ham. Saa det gjorde han. Og siden har han ikke en eneste gang nasket noen verdens ting selv om han har bodd paa gata, for Gud selv har forsoerget ham hver eneste dag.

En uke siden ble han stukket ned med kniv, fordi noen idioter proevde aa stjele fra ham. De forstod ikke at en hjemloes ikke er fullstappet av gryn. Og han sa at det aller verste var at de stjal Bibelen hans. Saa vi kjoepte ham en ny Bibel, og besoekte ham noen dager senere. Han var soerpe full, men full av glede over at vi kom tilbake med en flunkende ny Bibel, og han klarte ikke aa slutte aa snakke om det.

I parken moette vi ogsaa Bonani, en 11-aaring som roemte hjemmefra naar han var 8 aar gammel, fordi foreldrene drakk saa mye. Siden da har han bodd paa gatene i Cape Town, og blitt veslevoksen altfor tidlig. Vi ga ham sjansen til aa vaere et barn igjen for en dag.

Det er dette vi gjoer for tiden. Noen dager bor vi med misjonaerfamilien med de tre guttene naar vi trenger pause fra verden. Andre dager bor vi midt i byen naar vi trenger pause fra de tre braakete guttene. Og dagene gaar til aa sitte i parken, bli kjent med folk, be for folk og gjoere det vi tror Gud leder oss til dag for dag.

Jes 58,6-10:
Nei, slik er fasten som jeg vil ha:
at du loeslater dem som med urett er lenket,
sprenger baandene i aaket og setter de undertrykte fri,
ja, bryter hvert aak i stykker,

at du deler ditt broed med dem som sulter,
og lar hjemloese stakkarer komme i hus,
at du soerger for klaer naar du ser en naken,
og ikke svikter dine egne.

Da skal ditt lys bryte fram som naar dagen gryr,
dine saar skal snart leges og gro.
Din rettferd skal gaa foran deg
og Herrens herlighet foelge etter deg.

Da skal Herren svare naar du kaller paa ham,
naar du roper om hjelp, skal han si: "Her er jeg!"
Naar du tar bort hvert tyngende aak,
naar du holder opp med aa peke fingrer
og tale ondskapsfullt om andre,

naar du deler ditt broed med den som sulter,
og metter den som lider noed,
da skal lyset renne for deg i moerket,
og natten skal bli som hoeylys dag.

Evangeliet er praktisk. Det er synlig for folk. Evangeliet er ikke bare et godt raad for en hjemloes eller et fint Bibelvers. Det er broed i haanden paa ham, en haand paa skulderen, et lyttende oere til en som aldri faar sjansen til aa snakke ut.

Cape Town

Fantastiske sivilisasjon
Det er utrolig hvor godt det foeles aa vaere i en storby der jeg kan fraatse i sjokolade og mat og internett og sportsbutikker og musikkbutikker og alt en mann kan droemme om. Og jeg maa bekjenne at jeg har tatt saa mye for gitt tidligere i livet. Aa komme fra bushbushen til Cape Town, en by som har alt, og minner mer paa Norge enn Afrika, var et stoerre kultursjokk for meg enn aa komme fra Norge til Mozambique, hvor fattigdommen og levevilkaarene kan gi hvem som helst et aldri saa lite samvittighetsproblem.

Det er vanskelig aa vaere i verden, og samtidig ikke vaere av verden. Og likevel er det akkurat det Gud vil med oss, selv om Han vet hvor svake og materialistiske vi er. Han vil ta den risken saa mye mer enn aa bare la oss bli inne i en boble av et kristent fellesskap.

Lovloes i utlandet
Dere leser naa ord som er skrevet av en ekte kriminell. Jeg har vaert ulovlig inne i Soer-Afrika i ti dager uten at jeg visste om det. Det skjedde noe paa grensen mellom Mozambik og Soer-Afrika som gjorde at jeg ikke fikk fornyet Visum uten at det var min feil, og uten at jeg visste om det. Og jeg fant det ut i gaar. Konsekvensen for dette er ganske mye mer alvorlig enn det hoeres ut. Finner politiet ut at jeg er ulovlig inne i landet, maa jeg betale rundt 1000 kroner per dag (det blir foreloepig 11 000 kroner), og de er ikke redde for aa kaste folk i fengsel som ikke har fungerende visum, selv om DET IKKE VAR MIN FEIL! Og jeg har hoert at Soer-Afrikanke fengsel er vel saa farlige som meksikanske.
Jeg proevde desperat aa faa ordnet det i dag morges, fant et skilt der det stod "VISA SOLUTIONS", og jeg foelte at himmelen aapnet seg, og jeg tror jeg kunne hoere Halleluja-koret begynne aa synge. Jeg gikk inn, fikk bekreftet at jeg kunne vaert i store problemer hadde jeg blitt tatt, men kunne ordne et nytt visum med aa betale snaue 3000 kroner, noe som jeg villig gjorde for aa unnslippe fengsel og en saftig bot som ville satt meg ut paa gata. Det ville likevel blitt en god historie, enten jeg havnet i fengsel eller ble deportert fra Afrika.

Gateevangelisering
Etter en uke med misjonaerfamilien, flyttet vi til Long Street, midt i hjertet av downtown Cape Town hvor hasjen flyter og festen paagaar 24 timer i doegnet. Og her er mye av hjertet mitt: aa vaere omsluttet av folk som er saa langt borte fra Gud at det nesten ikke gaar an aa komme lenger. Og Gud gir oss stadig muligheter til aa dele hva vi tror paa. Ferdiglagde gjerninger:

Noen kvelder blir brukt paa Manenbergs jazzcafe. Kvaliteten er skyhoey, pianosoloene imponerer og stemningen er akkurat slik den skal vaere, omgitt av godt lag, god droes med jazz i bakgrunnen; og det eneste som mangler er en kvinne i armkroken og Thomas Berg som nikker bekreftende med et lurt smil om munnen hver gang musikerne gjoer noe litt utenom det vanlige. Og jeg hadde nikket tilbake, selv om jeg ikke alltid hadde forstaatt hva han nikket for.

Her traff vi Kong John, en ansatt 23-aaring fra Malawi, som lengtet etter noe mer enn aa bare jobbe og drikke. Vi fortalte at det er kun Jesus som kan fylle hullet han kjenner paa innsiden. Og han ville hoere mer. Vi traff han paa kaffebaren ett par dager etter, ga ham en Bibel, og forklarte ham evangeliet, som han aldri hadde hoert foer. Og midt i kaffebaren la vi hendene paa ham og ba for ham, og han kjente Den Hellige Aand komme over ham med fred, og uten aa skjemmes viste han stolt frem Bibelen til vennene sine; og hvis telefonen ringte var han rask til aa si at han var i kirken. ("Aa leva kjerka!" Han hadde forstaatt hva kirke egentlig handler om.)

Et par dager senere traff vi Jade, en dame i midten av 20-aarene, 6 maaneder gravid, med en mann som var i fengsel, desperat etter noe aa spise, for hun kunne ikke finne jobb. Hun kom bort til oss og spurte ydmykt om noen vekslepenger for aa kjoepe noe mat, og hun fikk saa mye, mye mer. For Den Hellige Aand falt paa henne naar vi la hendene paa henne og ba for henne, og Gud viste at han elsket henne som en datter, og hun klarte ikke slutte aa grine.

Det handler om aa vaere lys. Vi gjoer ingenting annet enn aa gaa ut der det er moerkt, og vi lyser, fordi det er det vi er; verdens lys. Det er ingen prestasjon i det.

Til minne om pappa
I dag er det 5 aar siden pappa doede; 5 aar siden pappa kom hjem til PAPPA og begynte aa leve paa skikkelig. I dag er det 5 aar siden Gud omsluttet meg med kjaerlighet som jeg aldri foer hadde opplevd bare et par timer foer han doede. Og han er ikke doe, men lever mer enn noen av oss. Og pappa er fortsatt husket og savnet selv paa soerspissen av Afrika.

Maputo - Johannesburg - Cape Town

Vi reiste fra Maputo med buss til Johannesburg, og med det tok vi farvel med landet som vi har vaert i de siste tre maanedene, og oensket Soer-Afrika velkommen.

I tillegg til Carly og meg, hadde vi med oss Stephanie fra statene som reiste med oss. Vi bodde hos min kjaere broder, Andrew et par netter foer vi tok en 18-timers buss til Cape Town, kjent for aa vaere Soer-Afrikas flotteste by. Og bare for aa faa sagt det Kristian; den 18-timers turen var saa luksus i forhold til 36-timersen i Kina eller 2-dagersen i Leh naar inderen spydde paa deg.

Da vi ankom Cape Town, kom en misjonaerfamilie fra USA og plukket oss opp. Disse moette vi i Maputo, Mozambique, og de er noen radikale misjonaerer fire timer fra Pemba, hvor skolen vaar holdt til. De bor i mollhus langt ute i bushen og bringer Jesus til landsbyer der navnet Jesus aldri foer er blitt nevnt. De har pause fra Mozambique da Jeniffer er hoeygravid med sin fjerde unge, og de vil ha ham i Cape Town.

De har tre ville gutter, alle oppkalt etter skytevaapen. Jeg tror det er noe profetisk de holder paa med. Den eldste heter "Kanon", den midterste "Gunnar" og den yngste "Magnum" med mellomnavnene "Blade" og "Dragonslayer". Helt serioest! Tenk hvor kult det er aa hete "Dragonslayer"! Helt til du blir voksen, selvfoelgelig.

Denne familien har tatt oss inn til seg, og jeg har aldri opplevd en aapenhet og gjestfrihet som denne familien viser oss. Vi bor for tiden i en leilighet med dem, og hver dag er de opptatt av aa vise oss byen og ta oss med ut. Tre dager siden gikk vi opp paa Table Mountain, et kjent fjell som preger downtown Cape Town da byen er bygd rundt fjellet. Vaeret var ikke det beste, og paa 1000 meters hoeyde ble vi fanget inn i intens taake og regnvaer, og klarte saa vidt aa se veien fremfor oss, og paa hoeyre side av oss var 500-meter fritt fall som vi heldigvis ikke klarte aa se paa grunn av taaken.

Dagen etter kjoerte vi ned til Kapp det gode haap (Cape Point) med fantastisk utsikt over sjoeen og fjellene. Og foruten dette er jeg opptatt av aa lese biografien til Nelson Mandela etter aa ha besoekt Robben Island hvor han var i fengsel i rundt 20 aar for aa ha kjempet for frihet for de svarte i Soer-Afrika. Apartheid preger fortsatt landet da svarte og hvite paa mange maater ogsaa idag er adskilt.

Carly reiser hjem imorra, og etter det vet jeg ikke hvor turen baerer hen. Pakken som mamma sendte ankom Pemba etter at jeg hadde reist, og faar den sendt ned sannsynligvis uten sjokolade, aviser og julekaker, men med et veldig verdifullt VISA-kort! Halleluja!

Saa baerer det snart videre

Selv omgitt av svarte (noen ganger) soete negerbarn, er det lett aa savne hjem. Takk for hilsener og gaver mamma, Kaare, Gunnar, AB & Frode, Synnoeve, Aasne, Magne, Rune, Roar og Anne. Savnet julaften med dere, og vi skal fillen meg ta det igjen neste aar!
Og foruten aa savne gode venner, familie, pinnekjoett, groet, mandel, lange kvelder rundt peisen, god nyttaarssigar, lek og moro; er det ganske ironisk at det jeg savnet aller mest i julen var negerboller. Og det eneste jeg ikke savnet var mammas hjemmelagde karbonadepizza.

Synnoeve: Jeg haaper du har holdt deg i form selv om du hadde ferie fra leikarringen. Det er viktig med ukentlig trim.
Aasne: Saa villt raatt at du kan hinke og har sluttet med tutt!
Magne: Bare ta penalet naar Frode ikke ser paa.

Jeg har enda ikke mottatt pakken fra mamma med norsk sjokolade og Visa-kort og frykter at jeg maa forlate Pemba uten et lite stykke Norge. Jeg reiser med Carly fra Pemba idag, mandag den 9. januar for aa fly ned til hovedstaden i Mozambique, Maputo. Og derfra drar vi inn til Soer-Afrika for saa aa reise rundt i to uker foer hun drar tilbake til sitt hjemland, Australia.

Jeg blir vaerende, en stund, for aa reise rundt med Gud. Det jeg lengter mer etter enn noe annet akkurat naa er aa bli bedre kjent med Gud. Jeg vil kjenne Gud, personlig. Jeg vil laere aa kjenne hans stemme og komme naermere Hans tanker og hjerte. Jeg vil komme saa naer Ham at jeg kan si at jeg kjenner Ham. Det kan jeg ikke naa. Jeg vet mye om Ham, men jeg kjenner Ham ikke. Og jeg tror virkelig at livet med Gud begynner med intimitet med Ham, ikke tjeneste for Ham.

Saa jeg har forandret billetten min hjem til rundt midten av mars. Og jeg er utrolig spent paa hva som kommer til aa skje disse to maanedene. Jeg foeler at det er dette jeg skal gjoere akkurat naa.

Jul og nyttaar i "bushbushen"

God jul og godt nyttaar paa etterskudd godtfolk!

Jul i Afrika var ikke saa mye aa skryte av. Min foerste jul borte i en by som er totalt strippet for sjokolade fordi det er for varmt. Det er serioest ikke en eneste sjokolade aa finne i hele byen. Benedicte Tollaksen hadde sannsynligvis doedd her eller aldri kommet her.

Julaften feiret vi i landsbyen som vi oppholdt oss mye i. 10 geiter ble slaktet for aa mate ca 700 stk. Jeg var omringet med amerikanere som feirer jul den 25. desember. Saa vi reiste inn til byen for aa spise et godt maaltid. 3 timer hard kjoering inn for aa finne ut at alt er stengt utenom et lite "shabby" lokalt diskotek der de lokale drikker seg fulle midt paa dagen. Vi ventet i tre timer paa kyllingen som ikke var altfor god, saa kjoerte vi tilbake, 3 timer til med kjoering. Saa la vi oss. Haha!

Det var min andre nyttaar hjemmefra. Etter nyttaarsfadesen i Cuba med Kristian der vi endte opp paa en stubbe i moerket, kunne det ikke bli mye verre. Men ikke mye mer spennende heller. Ingenting skjedde og jeg var troett, saa jeg la meg kl 10.

Endelig “hjemme” i Pemba, etter 15 dager av intens outreach i provinsen Zambezia.

For omtrent to uker siden lastet vi all bagasje og rundt 20 personer baki en halvaapen lastebil, fulle av paagangsmot og klare for hva som ventet oss. Vi visste ikke helt hva som ventet oss, og det tok ikke lang tid foer veiene tok motet fra de fleste av oss. Veiene i Mozambique er av en helt annen verden. Tidvis var vi saa heldige aa kjoere paa det som saavidt er verdig til aa kalles asfalt. Men stort sett var det grusvei fulle av humper og hull, og hver eneste hump kjentes langt inn i ryggraden og halebeinet, og hverken raden eller beinet satte saerlig stor pris paa det. Veiene minnet mye om en strekning meg og Kristian kjoerte fra Thailand til Kambodsja for noen aar siden, mens komforten var ikke mye bedre enn togturen paa 3. klasse i 36 timer fra Chengdu til Beijing. Stort sett maatte vi holde oss fast med begge hender, og vi byttet paa aa ha jobben som ”vinker” til de afrikanske ungene vi kjoerte forbi, noe som er et ”must” naar du kjoerer rundt i Afrika.

Etter 2 lange dager av reise, viste det seg at det som jeg trodde var verdens daarligste vei ikke var i naerheten av aa holde den tittelen da vi kjoerte paa det som ikke var verdig aa kalles sykkelsti, og jeg hadde sannsynligvis faatt Norges Turistforening paa nakken hadde jeg kalt det gangsti. Veien var saa smal at jeg nesten ikke trodde mine egne oeyer da vi begynte aa kjoere, og jeg tror vi kjoerte ned en hel jungel paa veien inn. Etter en halv time av dette kom vi til en aapning hvor ut fra ingenting en skokk av unger sprang frem i moerket og begynte aa synge lovsanger til Gud fordi vi var kommet frem. Og det var lyden av himmel naar de loeftet stemmene og klappet og danset da vi ankom.

Det er det naermeste jeg har vaert ingenmannsland, og midt uti dette var en liten kirke med en liten menighet som var blitt beroert av en pastor som noen aar tidligere hadde tatt sykkelen fatt og syklet fra landsby til landsby for aa dele Jesus med de som ikke hadde hoert om Ham. Pastor Sabala! En mann som leder et nettverk av 168 kirker og som stort sett plantet ved aa sykle timer og dager for aa naa selv de mest oede plasser med evangeliet, og han fikk vi reise med disse to ukene, en utrolig gudsmann.

Her satte vi opp telt, sovnet og vaaknet foer vi hadde Gudstjeneste med dem; familien vaar i Mozambique, broedre og soestre som lever saa totalt annerledes enn oss og saa totalt borte fra alt vi ser paa som grunnleggende i vaare liv at det er merkelig at vi har samme Gud som Far. Og selv midt i de enorme forskjellene kan vi merke samme Aand i oss. Vi delte fra vaare liv, og ba sammen med dem og for dem. Og gleden de viste oss for at vi tok oss tid til aa komme er saa annerledes enn hjemme.

Basen vaar var i en by som heter ”Murrumbala”, en by hvor den lokale frisoeren har musikken saa hoeyt at hvis du vil kvitte deg med haaret, kvitter du deg med hoerselen i samme slengen. Paa torget staar en lokal pastor paa sin hjemmelagde prekestol av bambus og preker et annet evangelium. Herfra reiser vi til landsby etter landsby med lydanlegg, videoprosjektor og storskjerm for aa vise Jesusfilmen, en gammel Honda generator for stroem og en gjeng med lokale ungdommer som gjoer afrikansk lovsang, og de gjoer det bra. Lovsangen er annerledes enn hjemme. Den er full av rytme og stappfull av glede. Foruten lovsangerne er det danseledere som leder landsbyene i dansen, og det tar helt av. Naar musikken begynner stimler folk sammen og danser med.

Vi deler evangeliet, og noen ganger blir vi utfordret til aa tale paa sparken. Er vi heldige har vi 2 minutter til aa tenke gjennom hva vi skal tale om. Vi blir oversatt foerst til portugisisk og saa til sena, et mindre spraak i denne provinsen. Navnet mitt var altfor vanskelig paa sena, saa jeg har naa faatt navnet ”Toshta”. Naar det er moerkt viser vi Jesusfilmen, oversatt til det lokale spraaket, og for mange er det den foerste filmen de noensinne har sett, og folk er oppslukte. Det er en utrolig bra maate aa dele evangeliet paa her nede. Etterpaa inviterer vi folk til aa bli frelst og folk som er sjuke til aa faa forboenn. Og landsby etter landsby blir titalls av folk frelst, og hver gang virker Gud med tegn og under slik at folk blir friske.

Den siste landsbyen vi var i foer vi reiste hjem visste vi at Gud kom til aa gjoere store ting. Omtrent 1000 stk var trengt sammen i et lite klasserom for aa se Jesusfilmen, og folk var saa ufattelig sultne paa Gud. Og omtrent alle ble helbredet, om ikke alle, uansett hva slags sykdom de hadde. Ryggplager, leddsmerter, mageproblemer...En doev fikk hoerselen igjen, og en annen som var baade stum og doev ble totalt helbredet. Hans foerste talte ord var ”Jesus”, foer han begynte aa bable i vei. Og det hele virker saa utrolig naturlig.

Vanlig kristenliv. Vi ber, Gud gjoer det som han har lovet, og folk blir friske. Hverken mer eller mindre enn hva Bibelen sier skal skje. Det er ikke vanskeligere for Gud aa helbrede en doev enn aa helbrede en forkjoelelse. Gud har all makt. Han har skapt lemmene vaare, og det er lett for han aa fikse dem. Og Han vil virke gjennom oss, for at Han skal faa aeren. Og jeg tror virkelig at de samme ting kan og kommer til aa skje i Norge og paa Bryne. Vi har utrolig mye av Guds rike i det vi gjoer, og vi merker det mer og mer. Flere og flere blir frelst og flere blir friske enn foer. Det har gaatt opp for meg at vi trenger ikke vaere i Afrika for aa oppleve det. Gud vil gjoere det hjemme, og det er saa oppmuntrende. Og Gud vil vise sin kraft. Gud vil vise at Han er mektig for at folks tro ikke skal hvile paa menneskelig visdom, men paa Guds kraft. AMEN?

Avslutning

Igaar hadde vi avslutningsfest med hele skolen og alle pastorene som har fullfoert pastortreningen. Jeg har faatt mange utrolig gode venner blant pastorene, og det var trist aa se dem dra uten aa ha mulighet til aa skrive dem eller snakke med dem, da de ikke har telefon eller internettilgang.

Romkameraten min, Derrick, fikk for to uker siden dame, ei soet lita jente fra Brasil som er en brasiliansk versjon av Mor Teresa. Hun jobber i slummen i Brasil og har det mest intime fellesskapet med Gud som jeg noengang har hoert om. Jesus moeter henne ofte ansikt til ansikt, og fortalte paa forhaand hvem hun skulle gifte seg med og hvordan han saa ut lenge foer hun moette Derrick. For en uke siden forlovet de seg, og idag giftet de seg, fordi Gud fortalte dem aa gjore det.

For tre dager siden var vi paa outreach i en landsby omtrent halvannen time utenfor Pemba. Vi viste Jesus-filmen dubbet til det lokale spraaket, Makua. Jeg var lydmann og sovnet paa bakken under nattverden og vaaknet etter at Jesus hadde staatt opp igjen. Det var fullpakket av folk og rimelig kaos. Vi satte opp et sterkt lys naar taleren gikk frem og inviterte folk til aa bli bedt for og bli kristne. Lyset tiltrakk seg ufattelig mange insekt, og en av personene var ansvarlig for aa koste dem av taleren og tolken, da klaerne og kroppen var fulle av dem. Og det er ikke vanlige insekt, de ligner paa prehistoriske smaa dinosaurer. AA dele evangeliet her byr paa andre utfordringer enn vi er vandt med i Norge. Mange ble moett av Gud og ville bli kristne. Jeg klarte ikke aa faa med meg om noen ble friske, da det var fullstendig kaos. Men det var en morsom opplevelse.

Navnet mitt er for vanskelig aa uttale her nede. Saa navnet mitt er forkortet til "Toro" eller "Toresh" (sies med rulle-r). Noe som foerer til problemer, da "Toro" betyr "aa sloss" paa portugisisk, "hund" paa Makua og "krabbe" paa Chewambu, spraaket de snakker i Zambesia der vi skal paa outreach.

Vi reiser paa tirsdag og blir borte til 4. januar davi kommer tilbake til Pemba for aa vaere der 4-5 dager. Jeg vet ikke hvordan internettilgangen kommer til aa vaere. Sannsynligvis blir det vanskelig da de fleste nettene blir i telt i diverse landsbyer, men vi faar se.

Oensker alle en veldig god jul og et godt nyttaar paa forhaand. Haaper at den blir fylt av Gud paa alle maater og at dere baerer frukt i all god gjerning.

Mamma, ikke send meg sko. Det er kanskje 15 ganger billigere her, og skoene mine har sjel. Jeg liker at folk ikke spoer om aa faa skoene mine.

Snart slutt paa teorien

Tiden kommer, som de sier i Afrika, og den kommer saa altfor fort. En uke igjen av skoleoppholdet, saa reiser vi paa outreach. Jeg er plassert i Zambezia, en provins lenger soer i Mosambik, og reiser der den 19. desember. Hva som venter meg vet jeg ikke helt. Julaften blir feiret en eller annen plass der. Forventningene til min foerste jul borte er ikke saa altfor store, men det kan ikke bli verre enn naar Kristian og meg endte opp paa en stubbe alene i bekmoerket i Havanna, nyttaar for tre aar siden.

Dagene begynner aa naerme seg rutine, selv om det er mye som skjer hele tiden. Gud viser meg stadig nye ting. Kanskje spesielt mer om Hans karakter, hvem Han er. Noe som har overrasket meg er at jeg har sett paa Gud som en frustrert Gud, frustrert over alt det vonde som skjer i verden, frustrert over de kristne for at de er saa sloeve. Og kanskje han er det, men mer enn noe annet er Gud en gledes Gud. Gud er glad. Glede kommer fra Ham. Det som overrasket meg mest var at jeg ikke visste dette. Det forandrer hvordan jeg gaar med Gud naar jeg vet at Gud er glad og har det godt.

Jeg lengter etter tettere og mer intimt fellesskap med Gud. Jeg lengter aa kjenne Hans stemme, aa kunne skille Hans stemme fra alt stoeyet rundt meg.

Meg og David gaar ofte til landsbyen og besoeker folk og venner vi har faatt oss. Vi faar praktisert mye portugisisk, da ingen snakker saerlig mye engelsk i det hele tatt. Vi laerer mye fra pastorene og laerer dem litt engelsk i retur. Jeg blir fortsatt overrasket over hvor mange som blir friske av hodeverk og magesmerter naar vi ber for dem. Flere ganger har det skjedd i landsbyene. Har enda ikke sett de store miraklene med egne oeyer, men det er ikke et maal i seg selv.

En morgen naar vi var paa vei til skolen, saa vi en lokal ligge skamslaatt paa bakken. Kvelden foer ble han visstnok overfalt av bandidos som ville ha pengene hans. Disse bandidosene er 14-15 aar og baerer store, skarpe manchettier og gjemmer seg i buskene for aa overfalle tilfeldige forbipasserende. Ansiktet hans var forslatt og han var helt ut av det, men folk rundt fikk ham inn i en taxi og fikk kjoert ham til sykehuset. Noen dager siden ble romkameraten min, Alex, overrasket av bandidoser. Men han var rask nok til aa miste dem.

En kveld hoppet vi opp paa taket av en landrover for aa komme oss tilbake til basen vaar. Akkurat denne kvelden var det tilfeldigvis politikontroll som vi passert uten aa stoppe. De saa tydelig at folk klamret seg fast til taket, noe som ikke akkurat er lovlig selv om vi er i Afrika. Det tok en stund foer de kjoerte etter oss, og naar sjaafoeren vaar innsaa det, satte han gassen i baannn for aa proeve aa miste dem. Vi naermet oss basen vaar, og han satte seg paa tuta for aa faa dem til aa aapne porten inn til basen vaar, sannsynligvis fordi han ikke hadde lapen. De rakk ikke aa aapne porten i tide, saa han krasjet inn i porten. Alt dette med oss paa taket. Politiet tok oss igjen, vi hoppet av og sprang hver til vaart foer politiet fikk kontroll paa situasjonen.

Hvis noen snakker med Jon Skjelderup, saa spoer han om han fortsatt har armbaandet paa seg. Jeg har mitt. Og jeg tipper det er saa sittent og inneholder saa mange bakterier at til og med Gud sliter med aa telle dem.

Skoene mine er naa blitt saa slitte og oedelagte at de lokale har store vanskeligheter med aa se forskjellen paa meg og en Mosambikaner.

Guds fred

Normalt kristenliv

Jeg tror jeg begynner aa faa kulemage paa grunn av all risen. Haha!

Mosambique blir regnet som et av verdens fattigste land. Over halvparten av landets 22 millioner innbyggere har aldri sett penger. 90% av befolkningen er uten stroem. Halvparten av alle barn under 5 aar doer av malaria eller dyssenteri. Flesteparten av befolkningen over 35 aar kan hverken lese eller skrive da de ble oppdratt under landets 32-aarige borgerkrig og laerte mer om hvordan fyre av en AK47 enn alfabetet. Landets pastorer lider ogsaa under dette. De fleste kan reise opp syke og vekke opp doede langt bedre enn de kan lese Bibelen. Og likevel opplever kirken i Mosambique eksplosiv vekst. Det sier oss kanskje noe om at Guds rike ikke er i ord, men i kraft! Vi henger mye med lokale pastorer som er i trening i Pemba. Mange av pastorene er saa unge som 15 aar, og leder sine egne lokale kirker.

Det er normalt kristenliv her nede.

For fire aar siden kom Rolland og Heidi Baker til Pemba, en fullstendig muslimsk by nord-oest i Mosambique. Det var disse to som for mange aar siden startet Iris Ministries. Naa, fire aar senere, er det kristne overalt. Byen er blitt ny. De aller fleste vet hva som foregaar. Senteret deler ut gratis mat til alle som vil hver soendag, og alle sultne unger faar spise hver dag.

Heidi Baker, eller Mama Aida som hun blir kalt her, minner meg mye om Mor Teresa. Hun har konstant en flokk av unger rundt seg, og lever ut hva hun laerer, aa stoppe for den ene, aa elske den som er foran deg i oeyeblikket. Hun har flere ganger blitt kastet i fengsel av myndighetene, steinet, banket opp, truet og blitt skutt paa fem ganger. Og likevel fortsetter hun aa evangelisere hvor hun gaar og lever hva Bibelen laerer, for hun vet at livet hennes ikke er hennes, men Guds. Og overalt ser man fruktene av hennes liv, gatebarn som leser Bibelen og som vitner frimodig om hvordan Mama Aida kom og ledet hele familien til Jesus. Hele landsbyer frelst. Og hun vet godt at det ikke handler om henne i det hele tatt, men bare Gud. ”Vi er korsfestet med Kristus. Vi lever ikke lenger selv, men Kristus lever i oss.”

Det burde vaert det normale.

Hun roesker meg inni hjerterota. Hun snakker med en autoritet som jeg aldri har opplevd foer. Vaart liv er Guds. Mer av deg, Gud og mindre av meg! Vi er kalt til aa legge ned livet vaart for andre. Et av Mama Aidas stoerste maal er aa bli martyr. Som hun sa for noen dager siden: ”For en aere aa doe i tjeneste for Kristus enn aa doe av en vanlig sykdom.” Hun er absolutt utradisjonell og omdiskutert, og jeg liker det skikkelig godt.

Hver kveld maa vi gaa fra den ene basen til den andre, hvor vi bor. For noen dager siden ble romkameraten min angrepet av lokale bandidos som hoppet ut i veien og skar av ryggsekken som han hadde paa ryggen med en stor kniv. Det er saant som skjer her borte. Saa vi proever aa gaa i stoerre grupper og alltid ha med oss store bambuspinner i tilfelle.

Sist helg var det en stor konferanse i moeteteltet med lokale kristne fra landsbyene omkring. Mange av dem gikk i flere dager for aa komme hit. Store tegn og under skjedde. Lamme begynte aa gaa, blinde begynte aa se og doeve fikk hoerselen tilbake. Selv ba jeg ikke for noen av disse, men fikk flere andre muligheter til aa be for de syke, da de er overalt og toerste etter Gud. Paa mandag var det seks forskjellige folk som spurte etter forboenn. Alt fra malaria til manglende lemmer til skorpionbitt. Jeg fikk be for en som haltet og en som hadde magesmerter, og de ble begge helt helbredet etter en kort boenn. Det er spennende og laererikt. Men det er alltid et mysterie hvorfor ikke alle blir friske naar vi ber for dem. Det vi kan vaere helt trygge paa er at flere blir friske naar vi ber for dem enn naar vi ikke ber for dem. Jeg tror ogsaa det er viktig aa be med tro; ikke be om at personen skal kjenne det bedre imorgen, men be om at Guds rike maa komme her og naa. Gud er mektig til aa gjoere det. Og jeg tror han VIL gjoere det her og naa i de aller aller fleste tilfeller. Ikke la boenn vaere siste utvei. La det vaere det foerste vi gjoer. Og legg hendene paa de syke; ikke fordi det er en trylleformell, men bare fordi Bibelen laerer det.

Et Bibelsk normalt kristenliv er fullt av tegn og under.

De fleste som deltok paa konferansen ville ikke gaa hjem etter det var slutt. Saa de ble noen dager ekstra og danset og sang baade "Halleluja" og "Hosanna" hver kveld. Det var mer liv enn de fleste norske menigheter hadde tolerert...

Glede er en viktig del av et normalt kristenliv.

Gud viser stadig nye ting. Det er spennende, men til tider utmattende. Ungene er fantastiske og forferdelige. Det gaar mye tid paa enten aa troeste unger som griner, stoppe slosskamper eller lignende. Jeg laerer mye om taalmodighet.